I åpenhetens navn

Skrevet av Knut Urbye, mastergradstipendiat ved NITH

Spørsmålet er: Åpenhet for hvem?

Nylig skrev Gisle Hannemyr på sin blogg at det er lite strid i Norge om den nye åndsverkloven. Problemet er ikke at folket, eller de folkevalgte, ikke går til strid, problemet er et at folket ikke er opplyst om hva som er i ferd med å skje.

Gjør du et søk hos de store avisene får du kun opp nyheter om endringene i åndsverksloven i 2005, men fint lite om de nye endringene som er lagt frem til høring i Stortinget i mai i år. I Norge er det kun teknologipressen som har vist interesse for den nye åndsverkloven.  I Norge jobber 1,5 prosent av befolkningen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Derfor kan vår kulturminister Anniken Huitfelt (AP) presentere ett forslag til ny åndsverklov uten de store diskusjonene.

Åpenhet

Det er skremmende å lese at vår regjering ønsker å gjøre det lettere for private aktører å spore hva vi gjør på nettet. Ifølge Kulturdepartementet åpner forslaget for at rettighetshaverne uten noen konsesjon skal kunne registrere IP-adresser som er benyttet til krenkelser av opphavsretten. Det blir som å si at det er helt OK for bedrifter å vite hva jeg kjøper i butikken, fordi de mistenker at noen i befolkningen kjøper falske varer. Videre ønsker Kulturdepartementet å blokkere sider som tilgjengeliggjør innhold i strid med opphavsretten. Er ikke dette sensur? Og vi kjefter på Kina?

For hvem skal håndheve at advokatene til rettighetshaverne ikke registrerer alles IP-adresser? Hvem skal håndheve at advokatene faktisk registrer riktig informasjon? Hvor mye vekt vil denne informasjonen ha i en rettssak? Jeg forstår nå ironien i regjeringens store ord om åpenhet.

Spørsmålet er: Åpenhet for hvem?

Aristokratene

I en undersøkelse gjort ved høgskolene NITH og NISS svarer halvparten av 300 de spurte studentene at de laster ned musikk fordi det er enkelt. Mens kun 22 % sier det er liten risiko for å bli tatt. Det vil si at studentene er klar over at det er ulovlig, men gjør det fordi platebransjen ikke har fulgt med i timen.

Vi er i en digital revolusjon, problemet er at mediebransjen ikke liker revolusjonen. De ønsker å drive butikk som før, akkurat som aristokratene for 200 år siden. Aristokratene har tjent store penger på å selge underholdning, og ønsker ikke å slutte med det.

Folket derimot ønsker bare at underholdning skal være lettere tilgjengelig og for en lavere sum, noe som bekreftes i undersøkelsen ved høgskolene.             Studentene mener digitale medier er lettere tilgjengelig i deres egne stuer og at det er primærårsaken til at de laster ned ulovlig. For selv om de mener det er for dyrt, er de ikke av den oppfatning av at platebutikkene eller artistene tjener for mye. En fjerdedel av studentene er derimot av den oppfatningen at plateselskapene har tjent for mye. Ironisk nok er det nettopp plateselskapene som er hardest i krigen mot ulovlig nedlastning.

Et av de farligste våpnene plateselskapene bruker i krigen mot ulovlig nedlastning er lobbyister. Lobbyister som betales enorme summer for å overtale våre folkevalgte politikere til å regulere samfunnet i plateselskapenes favør.

Vår fremtid

Clay Christensen, professor ved Harvard Business School, definerte i 1997 begrepet ‘Disruptive Innovation’. Enkelt forklart handler dette om nyskaping som undergraver det eksisterende tilbudet på en enklere og billigere måte.

Regjeringens innovasjonspolitikk stadfester at innovasjon er avgjørende for næringslivets evne til å skape verdier. Det er derfor interessant at regjeringen samtidig ønsker å fremme en regulering i form av den nye åndsverksloven som for ti år siden ville ført til digitale mediers død.

I 2003 kom et produkt som revolusjonerte verdensmarkedet, iTunes Music Store. Steve Jobs hadde klart noe ingen hadde klart før han, å samle plateselskapene på en internasjonal salgsplattform for salg av digitale medier. Mange mente dette var et klart tegn på at bransjen hadde kastet inn håndkleet, og var endelig villig til å tilby kunden det de ønsket. I 2008 ankom Spotify markedet, som åpnet for å høre på all verdens musikk, helt gratis og helt lovlig.

Hadde den nye åndsverkloven vært gjeldende for 10 år siden, hadde vi ikke hatt løsninger som Napster, Lime Wire og Kazaa. Uten disse hadde vi aldri hatt iTunes, Spotify og Wimp. Det er derfor jeg stiller meg skeptisk til regulering i form av den nye åndsverkloven, fordi det knebler de kreative sjelene og hemmer nyskaping.

Derfor må vi i strid kamerater, for åpenhet og mer demokrati, som vår regjering ville sagt. Og for å sikre at vår fremtid er nyskapende.