Category Archives: Kronikk

Beklager, jeg er apptatt!

Skrevet av Sturla Bakke, høgskolelektor ved NITH.

Før måtte man kjøpe en ny vekkerklokke dersom den gamle gikk i stykker. Nå kjøper jeg heller en vekkerklokke-app med innebygget slumreknapp, selv om jeg som småbarnspappa har fått ny biologisk vekkerklokke uten sånn knapp. På den måten får jeg mer tid om morgenen. I hvertfall tid nok til kokt egg-frokost.

Jeg er kresen på eggene. Plommen skal være hard i kanten og bløt inni. Det gjøres sikrest ved å legge egget i vannet før det koker, og så ta tiden fra det begynner å koke. Først sakte oppvarming slik at det ikke sprekker, og deretter eksakt 4:30 minutter i kokende vann. Løsningen er selvfølgelig en egen egg-timer-app, og vips: perfekte egg hver gang – bare jeg er tilstede i det vannet begynner å koke. Til dét kunne jeg selvfølgelig hatt en egen app som beregnet oppkokingstid for en tilmålt mengde vann i en kjele med gitt diameter og høyde over havet, en kjelesimulator-app med høydemåler, men dét har jeg ennå ikke funnet. I grunnen litt pussig at den ikke finnes, i et utvalg på omtrent 500.000 apper. Derimot kan du laste ned en imiterende-katt-app, som gjentar alt du sier, men en oktav opp. Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Dersom jeg skal ha en sjanse til å spise mine antatt perfekte egg mens de ennå er varme, må den nye vekkerklokken fra første avsnitt beskjeftiges med brødskiver med leverpostei og syltetøy. Denne opplevelsen har fått meg til å tenke at det bør være et ganske stort marked for en egen syltetøy-app blant småbarnsforeldre med iPhone, iPad eller en Android-dings. En som ikke gjør at familiens nye koloratursopran ser ut som en hel åker med rørte jordbær i løpet av den tiden det tar å si jordbæråker. Hvis ikke dét virker, kan jeg gjøre et forsøk med en app for risting av kuer med gummistøvler på (sic!).

Når vi er klare for dagens dont raser vi avgårde til barnehage og jobb. Siden jeg er en ganske distré person som lever i en tid hvor noen seriøst forsker på hvordan vi skal komme oss til Mars, synes jeg det er anakronistisk at jeg ikke bare kan starte en app på telefonen for å starte husalarmen dersom jeg har glemt det, men er henvist til gamlemåten med å ringe. Særlig nå hvor strålingen fra mobiler aldri har vært høyere.

På vei til stasjonen lurer jeg på om trikken er i rute. Den kan jo være forsinket, og det er greit å kunne sjekke dette i håp om å slippe å løpe for å rekke den. En egen Trafikanten-app sørger for å fortelle meg at jeg kan rekke den forrige banen dersom jeg løper fort. Jeg leser heller avisen som vi abonnerer fast på, i app-versjon mens jeg venter på neste. Underveis sjekker jeg epost i mail-appen, og hvis jeg får sitteplass kan jeg gjøre litt kontorarbeid også, i en Office-app. Eller jeg kan gjøre ferdig en presentasjon til  neste uke i en appversjon av Keynote eller Powerpoint. Som jeg uken etter kan fjernstyre under selve presentasjonen med en remote-app. En universal remote-app hvor jeg hadde kunnet styre alt hadde selvsagt vært fiffig, men den finnes ikke – ennå.

Når jeg har kommet meg på jobb, holder jeg styr på avtaler i en kalender-app og gjøremål i en to-do-app. Hvis det er noe jeg må huske veldig kjapt, kan jeg bare diktere det i en diktafon-app. Jeg går heldigvis ikke ofte i møter, men har likevel forståelse for de som gjør det ofte nok til at de kunne ønsket seg en oppmøte-app, en slags holografisk vikar-app for spesielt lange og kjedelige møter.

Hvis jeg skal ut å reise er utenlandsk nyttig å kunne, særlig hvis jeg skal til utlandet. Så lenge jeg holder meg i innlandet er det tilstrekkelig med nikkers, og det er ingen som har giddet å lage en nikkers-app ennå. Men altså, utlandet: før måtte vi kjøpe bøker og gå på språkkurs. Nå kan vi laste ned en språkopplærings-app. Når jeg har lært meg nok til å dra, kan jeg bruke en bank-app til å sjekke at jeg har penger nok til å reise, deretter bestiller jeg reisen i en app for et reisebyrå. For å lese meg opp på stedet jeg skal til, kan jeg laste ned en Lonely Planet-app eller Wallpaper-app eller en annen fjong reiseguide-app. Når det nærmer seg avgang, kan jeg bruker enda en app (TripIt) for å loggføre reisen og fortelle nettverket mitt at jeg skal dra. Samme dag jeg reiser kan jeg bruke en sjekke-flytider-app (Airport Express) for å sjekke om flyet er i rute. Underveis kan jeg lese en bok i en bok-app, se  på en film i en film-app, ta bilder med en kamera-app, høre på radio i en radio-app  og twitre om turen i en twitter-app.

Ved landing hjemme sjekker jeg når flytoget går i en flytog-app. Snart kan jeg sikkert betale for en billett samtidig. Senere, når jeg utslitt slenger meg ned i sofaen tenker jeg at noen snart må finne opp en jobbe-app, så jeg heller kan slappe av på stranda i en strand-app mens jeg koser meg med en halvliter i en øl-app, så hadde jeg sluppet alt dette app-styret og hadde kunnet gå tilbake til det helt ordinære internett. Dere vet, det som var en sikker flopp i 1996. Dét var tider det – med mobiltelefoner store som hus, og ingen som appet seg.

God sommer!

1 kommentar

Filed under Kronikk

Hukommelse

Skrevet av høgskolelektor Sigmund Hov Moen, innlegget er tidligere holdt som morgenkåseri i NRK P2.

På nettet er det mye rart å lese. Jeg sitter akkurat nå og ser på ei side som handler om rekorder i det å huske. Visste du at tyskeren Simon Reich kan memorere rekkefølgen blant de 52 kortene i en godt blandet kortstokk etter å ha brukt kun 20 sekunder på å bla fort gjennom leiken på forhånd?

En annen lignende rekord er kanskje enda mer imponerende; canadieren David Farrow gjorde det samme med 59!!!! kortstokker, altså til sammen 3068 kort.  Han fikk riktignok lov til å bruke et par timer på å bla gjennom bunken før han deretter gjenga kortenes rekkefølge fra det første  til kort nr 3068. Med bare en feil. Den norske mesteren i hukommelse Oddbjørn By er heller ikke borte. Han satte i 2006 rekord i det å huske tall. Regelen i denne øvelsen er at du gis 60 sekunder til å studere tallene det gjelder, før du så skal gjengi dem i rekkefølge. Oddbjørn greide 72. Boris Nikolai Konrad, fra Tyskland er en mester når det gjelder å huske ansikter. Tidligere i år demonstrerte han sine ferdigheter ved spasere i normalt tempo forbi ei rekke med 201 mennesker, hver bar et skilt med fornavnet sitt. Konrad sto så med ryggen til mens de 201 fjernet navneskiltet og stilte opp i en helt annen rekkefølge. Deretter snudde han seg og hilste på hver enkelt med rett navn! Ikke en eneste gang tok han feil.

En annen svært populær øvelse blant hukommelseskunstnere er å memorere desimalene i det merkelige tallet pi. Pi som er som kjent forholdet mellom omkretsen og diameteren i en sirkel. Fra skoledagene vet de fleste av oss at pi er lik 3.14, men ved hjelp av datamaskiner har matematikerne regnet ut pi med mer enn 2 millioner desimaler. Kineseren Chau Lu greide å huske og å gjengi de 65890 første. Prøv du!

Så mye om folk med fenomenal hukommelse.  Det fins, ikke overraskende, ingen rekorder når det gjelder det å glemme. Og gud skje lov for det, vil de fleste mene. Men det kan av og til være like viktig og like nødvendig å være i stand til å viske ting bort fra hukommelsen for at en skal komme videre i livet. Hvem har ikke hørt; ikke heng deg opp i gammelt gørr, tenk positivt. Det betyr  å prøve å glemme nederlag, forsmedelser og svigermødre. Å ha hukommelse som en elefant er et ordtak med en viss negativ valør.

Noen ganger har folk som har vært ekstra flinke til nettopp det å glemme, og å legge ting bak seg blitt både berømt og belønt. En av de som har demonstrert for en hel verden at han mestret denne kunsten ble sågar for noen år siden tildelt Nobels Fredspris. Nelson Mandela greide å glemme de overgrep hans svarte landsmenn ble utsatt for av de hvite makthavere gjennom mer enn 100 år. Hans store mantra  ”reconciliation” – forsoning  er i dag pensum på all verdens ”statsmannsskoler”. Kanskje kunne vi andre også studere hva det vil si, litt nærmere. Når ropene om hevn overdøver fornuften mange steder i verden; fra New York via Islamabad til Pyongyang så er det  kanskje ikke hukommelsesakrobater vi trenger først og fremst? The greatest revenge is the one never taken heter det visst på engelsk. Den største revansjen er den du aldri tok. Smak på den.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kronikk